Å bade i barnelatter

Å reise rundt til nye skoler hver dag.

Å stå opp grytidlig for å rekke første time på en skole langt unna.

Å sette seg i en kald bil og få i gang GPS’en.

Å finne de rette dørene og de rette menneskene.

Å bære benker og bord og stoler.

Å være på DKS-turné er ikke særlig glamorøst.

Men. Altså. For en lykke! 

I januar badet Lars Emil Nielsen og jeg i barnelatter i to uker. Vi har besøkt fnisete, gapskrattende, tannløse, blide, nysgjerrige barnehagebarn og førsteklassinger i Birkenes og Kristiansand med forestillingen vår «Kofferten.»

Hele riggen vår har bestått av en koffert og en støvsuger. I kofferten er det mye rart – blant annet har gatekatten Manuel gjemt seg der. Støvsugeren heter Sture. Han vil heller være piano. Og når de to finner hverandre, begynner uventede ting å skje.

Så mye uventet at barna må hjelpe oss litt med å sortere alt som foregår. Oppvaskkosten er ikke et lite, skummelt troll. Det er, av en eller annen mystisk grunn, INGEN mus på museum. Kan man få sommerfugler i magen av å spise gammel leverpostei? Hva er forskjellen på mais og banan? Hvorfor blir hårballer som blir hostet opp inni operahuset ekstra fine?

Hver eneste gang, går vi i samme fella og tar sokken på hånda og trusa på hodet, og det blir faktisk ikke gøyere enn det.

Samtidig har vi fundert på andre ting også, som barna lurer litt på, eller forteller:

Er det mulig å gå til Vestlandet på en dag?

Hva skal man gjøre når mamma og pappa kysser?

Hvorfor har ikke Manuel etternavn? Akkurat det har vi løst. Etter en kjapp meningsutveksling ble det bestemt at han heter Tveide.