Fortelling til dessert

Jeg fikk fortellingene inn med sjokoladepuddingen da jeg var liten. I store familieselskaper fikk barna lov å forlate bordet etter desserten. Jeg ble sittende, for jeg visste at etter en helt vidunderlig sjokoladepudding, laget fra bunnen av av min konditorbestefar, kom det en dessert til. Det var da de voksne lente seg godt tilbake på stolene og begynte å fortelle. Da kom skrønene og anekdotene. Det var noe helt annerledes enn når de snakket og diskuterte politikk. Det aller fineste var de de lyttet til hverandre på en annen måte.

Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at det var her det begynte. Interessen for og gleden over fortellingenes fortryllelse. Jeg måtte bli ganske voksen før jeg skjønte at det var dette jeg ville drive med. Før jeg skjønte at det faktisk går an å leve av dette. Av å videreformidle myter, eventyr, sagn, anekdoter og litterære fortellinger. At det å bli fortalt for er noe vi trenger.

“Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at det var her det begynte. Interessen for og gleden over fortellingenes fortryllelse.”